Et tema jeg stadig kommer tilbake til er dette med å like eller ikke like mennesker, alle generelt eller noen spesielt. Eller som jeg gjerne formulerer det, å skille mellom å digge mennesker, men ikke nødvendigvis like dem. For det er jo sånn det er, jeg liker ikke alle mennesker jeg møter. Og, jeg vet at ikke alle mennesker som møter meg, liker meg. Og vet du hva, det er helt greit.
Noen mennesker blir vi glad i øyeblikkelig, noen relasjoner vokser over tid, noen relasjoner krymper over tid, og andre igjen oppstår aldri. Vi er skapt sånn at noen mennesker har vi kjemi med, andre ikke. Men så vil vi liksom ikke være ved at vi ikke liker noen eller at de ikke liker oss. Vi vil så gjerne at alle skal like hverandre. Og det er en hyggelig tanke, men ganske så urealistisk.
«Jeg digger den du er, men jeg liker ikke alltid det du gjør.«
Her kunne jeg sikkert begynt å utbrodere i forhold til hva som gjør at vi liker eller ikke liker et annet menneske, og ikke minst hva vi legger i det å like noen, men det kan jeg kanskje komme tilbake til en annen gang. I dette innlegget vil jeg heller fokuserer på hva som er viktig i en arbeidssituasjon, og hvorfor «liker» ikke bør være toneangivende.
Det er selvfølgelig hyggelig om vi liker hverandre, og at det er god stemning på arbeidsplassen. Likevel tenker jeg at de viktigste faktorene for godt arbeidsmiljø er tillit og respekt. Og det viktigste fokuset må være på at vi skal nå det samme målet, og vi skal nå det sammen.
Jeg, som medarbeider, bør altså kunne være trygg på at kollegaen min jobber mot samme mål som meg, hvilket helst nør være bedriftens mål. Jeg bør helst vite at jeg ikke blir slengt under bussen, om det går feil, men at vi kan ta et felles ansvar. Jeg bør kunne være trygg på at kollegaen min ikke undergraver meg. Jeg må vite at medarbeideren min vil at vi skal lykkes sammen. Alt dette samtidig som at medarbeideren min opplever det samme tilbake fra meg.
«Vi skal nå målet – sammen»
I arbeidshverdagen trenger vi å stole på medarbeiderne våre. Og da mener jeg ikke at kolleger skal stå der som en ukritisk heiagjeng. Det handler om å jobbe på lag, heie når nødvendig og ikke minst korrigere når nødvendig. Men, det må alltid være relatert til saken! Altså, hvorvidt vi leverer eller ikke leverer vår del av jobben.
Det er sjelden vi kan velge våre medarbeidere. Det kan være at du er så «heldig» at du kjenner noen der fra før, eller har hørt noe om arbeidsplassen, eller i beste fall vet om det er et godt eller mindre bra arbeidsmiljø der. Men uansett hvor mange garantier du får, så er ikke disse nødvendigvis en garanti for at akkurat du vil like alle du skal jobbe sammen med, når du først skal forholde deg til dem over tid.
Jeg tenker vi heller bør stille oss følgende spørsmål:
- Støtter medarbeiderne mine meg når jeg trenger det?
- Bidrar de med sin kompetanse når jeg kommer til kort?
- Utfordrer de meg når de vet jeg kan bedre?
- Snakker vi med hverandre i en hyggelig tone, med respekt?
Når dette er på plass, så vet vi at vi har gode kolleger, kolleger vi kan sette pris på og på sett og vis like. Da spiller det mindre rolle om vi liker vedkommende på en sånn måte at vi eksempelvis vil ta en kaffe e.l. sammen på fritiden.
Takk for at du leste! Jeg håper du vil følge meg videre 🙂
Et lite PS! til andre avsnitt. Det er en sannhet med visse modifikasjoner at vi ikke vil være ved at vi ikke liker noen eller at de ikke liker oss. Mange opplever det som helt uproblematisk å ytre seg når det er noen de ikke liker. Min erfaring tilsier imidlertid at vi er noe mer diplomatiske på arbeidsplassen enn utenfor, og her er det jo fokus på førstnevnte, så jeg legger privatpersonene til side akkurat nå.