At vi er forskjellige betyr for meg at vi kan utfordre det vi tror og mener noe om. Både at jeg kan få bekreftet at det jeg tror og mener fortsatt er sant, hvertfall for meg, eller at det kan få meg til å skifte mening, fordi jeg ikke har sett det større bildet tidligere. Og det beste av alt, jeg finner også ut hva jeg ikke tror og mener. Uansett utfall, så utfordrer ulikheter de eksisterende tankemønstrene.
"Jeg digger den du er, men jeg liker ikke alltid det du gjør"
Min fascinasjon for mennesker begynte i ungdomsårene. Det er mulig vi kan si at jeg var en ganske så kritisk observatør, og kanskje ikke med så positivt fortegn. I dag tror jeg beskrivelsen ville vært noe sånn som «eplekjekk drittunge». Det var altfor lett å sette folk i bås, gjerne utifra ansiktsuttrykk og kroppsspråk; sur, sint, falsk osv. osv. Av en eller flere grunner var det sjelden beskrivelser med positivt fortegn.
For, om jeg skal være helt ærlig, sett med en fjortenårings øyne så var det ikke mye å juble over. I løpet av noen lørdags formiddager, som gjerne ble tilbragt hengende med venner i gågata i hjembyen, lot jeg meg stadig overraske over hvor få smil jeg kunne observere. Jeg begynte å undre meg over hvorfor disse menneskene overhodet gadd å dra til byen, hvis de ikke likte det. Hvorfor gå ut hvis du allikevel bare skal være «sur»?
Selvom jeg nå vet at bildet er noe mer nyansert, gjenstår et faktum fra mine observasjoner. Svært få mennesker smilte eller viste noen som helst antydning til at de hvertfall var litt glade en lørdags formiddag. Seriøst, det var jo faktisk helg! Hva var det å ikke være glad for?
En av disse lørdagene tok jeg en beslutning. Jeg satte meg et mål om at jeg skulle smile til alle menneskene jeg måtte møte på min vei. Og vet du hva, i de aller, aller fleste tilfeller har jeg fått et smil tilbake. Ut fra dette har jeg frimodig konkludert med at de som erstatter en alvorlig mine med et smil, får en litt bedre dag.
«Fra og med i dag skal jeg smile til alle mennesker jeg møter, alltid»
Det var altså slik jeg begynte å bli oppmerksom på hvordan jeg kunne påvirke omgivelsene mine. Etterhvert har interessen vokst seg større, for det handler jo ikke bare om meg. Hvordan vi alle kommuniserer og samhandler, påvirker den verden vi lever i. Ikke minst påvirker det arbeidshverdagen vår, hvilket denne bloggen i hovedsak vil handle om.
Så kort tilbake det jeg begynte med, at jeg digger mennesker, men ikke nødvendigvis liker alt de gjør. Vel, er det en forutsetning for suksess, at vi liker alle? Det skal jeg drodle litt mer om siden, men mitt korte svar er at det hjelper, men det er ikke en forutsetning.
Artiklene tar utgangspunkt mine erfaringer, observasjoner og refleksjoner, men har til felles at de toucher innom medarbeiderskap på en eller annen måte, uttrykt eller mellom linjene.
Takk for at du leste! Jeg håper du vil følge meg videre 🙂